På baksiden av medaljen – eller bakevja

Nobels Fredspris er en stor anledning og den kan være morsom å dekke som journalist, fotograf eller videofotograf. Aktiv I Oslo.no har for vane å dekke begivenheten grundig. Det er tross alt en verdensbegivenhet som foregår midt i Tigerstaden og Fredsprisen er faktisk verdens mest prestisjefylte pris! Men jobben er ikke bare lett.

For…

Hva er galt med pressefotografer og journalister? Det spørsmålet stiller jeg meg selv stadig. Fotografer og journalister stimler sammen hver gang det rulles ut en rød løper i Oslo, ja i hele verden for den saks skyld. Fotograf etter fotograf står og venter i timer og tar nøyaktig de samme bildene hver gang en person med antydning til kjendisstatus dukker opp.

Journalistene står også der, med spriralblokkene og pennene sine, eller en diktafon hvis de er heldige, eventuelt en mikronfon hvis de lager tv, radio eller nett-tv. Når en eller annen (nesten hvem som helst) dukker  opp brøyter alle seg frem, desperate etter en kommentar. “Hva mener du om norsk mote/mat/filmen/artisten/finanskrisen?” eller hva som helst.

Blitzene lyser og kameraene klikker. Ofte ser de som ikke er like godt forberedt på hverandre i undring, “Hvem er det der?”, men i tilfelle det er noen, så tar de bildene likevel.

Når så verdenspressen og lokalpressen  samles i Oslo og mye av det som skjer under Nobeldagene i Oslo er utenfor rekkeviddde for de fleste av journalistene og fotografene blir tilstandene helt spesielle!

Den norske Nobelkomitée akkrediterer ganske mange fra inn- og utland, problemet er bare at akkrediteringene ikke kan brukes til særlig mye. Ikke kommer du inn på Slottet under, ikke kommer du inn på Grand Hotel og de sentrale personene har du liten mulighet til å komme tett på.  Du kommer inn i vestre tårn i Oslo Rådhus under utdelingsseremonien, men du må gå opp i tårnet flere timer før gjestene kommer og du er langt unna de celebre gjestene i salen.

Intervjuer kan du bare glemme og nærbilder må du ha temmelig tunge linser for å få tatt. Det er det jo ikke alle som har, mange står der med temmelig enkle kameraer, noen prøver seg til og med med mobilen.Uansett hva slags kamera fotografene har, så står de som sild i tønne. De kan ikke flytte seg stort og ikke komme eller gå under arrangementet. For eksempel kan de ikke gå på toalettet.

Skrivende journalister kan heller sitte hjemme å se på TV. Du ser mye bedre på TV og du hører hva som blir sagt. Så kan du jo sitte der i din egne sofa, ta en kaffe, et glass vin og nyte det hele med en laptop i fanget og skrive litt om det du ser på skjermen.

Ellers kan pressen være tilhørere under CNN-intervjuet etter utdelingen, men da får man heller ikke tatt bilder eller intervjuet noen.

Det er forskjell på folk, selvsagt, og TV2, Scanpix, Reuters og den slags har bedre tilgang. NRK “eier” selve utdelingsseremonien og Fredspriskonserten, som er den begivenheten som publikum er mest opptatt av.

Til Fredspriskonserten må du ha egne akkreditering, til åpningen av Fredsprisutstillingen på Nobels Fredssenter må du ha egen akkreditering og så videre. Vi i Aktiv I Oslo.no som har dekket Fredsprisen siden 2007 må tigge oss til konsertakkreditering hvert år. Vi tigger hardt og vi pleier å få den til slutt.

Derfor er det altså bare noen få anledninger som byr seg for vanlig menig akkreditert presse og da blir det kamp om smulene. Anledningene er: Pressekonferansen med fredsprisvinnerne på Nobelinstituttet, Redd Barnas Fredsprisfest som normalt foregår på Rådhusplassen men som i år var inne på Nobels Fredssenter, den røde løperen foran Rådhuset før og etter seremonien, prisvinnere på balkongen under fakkeltoget og en og annen som går på rød løper inn til Grand Hotel for for å være med på Nobelbanketten. Det er det!

Folk er jo på jobb og på jakt etter unike saker, egne vinklinger, det slikt som journalister og fotografer gjør.

Det er mulig å lage en stor sak basert på en eneste super kommentar, så håpet er der. For oss smule-journalister er fredsprisvinnerne etter all sannsynlighet off-limit, men man vet jo aldri.

Uansett kan det hende vi får en kommentar fra, tja, Trond Giske eller andre som gidder å stoppe å svare på et og annet spørsmål. Så kanten langs den røde løperen utenfor Rådhuset er stappende full. I år var området usedvanlig lite og vi var trengt sammen som sild i tønne. Det var kaldt (Det er det alltid, kunne ikke Alfred ha dødd 10. juni?), det var lenge å vente og de fleste hadde lite å gjøre. Men fredsprisvinnerne skulle komme og kongefamilien skulle komme og ingen flyttet seg en centimeter fra plassen de hadde kloret til seg.

Vi står på noen smale, våte og isete trapper med kamerabager, stativer og lange linser på alle kanter. Du kan knapt røre deg uten å tråkke på noe, dulte til noe eller komme i veien for noen. Hvis du ikke dulter i noen, dulter de i deg og du får ting i hodet,  i munnen eller i magen.

I år stod jeg rett bak en engelsk fotograf, for det meste på et ben fordi det var vanskelig å sette ned to hvis jeg skulle se noe. Han hadde bager og sty foran og bak seg og der hektisk med organsisering. Han dultet stadig borti meg og unskyldte seg. Han frøs og prøvde å røyke litt. Ingen ting skjedde på den røde løperen. Det virket som om alle hadde gått inn, og ingen stoppet.

Han vrir overkroppen mot meg:

- Ahh! Another day in paradise æ?

Morsomme ting kan også skje. I fjor, da Liu Xioabo vant, men desverre  ikke kunne motta prisen, var høydepunktet på den røde løperen Harald Eia som reporter fra Brønnøysunds Avis. Han ble filmet mens han laget innslag for lokalavisen for Storbynatt og Erik (fotografen) og jeg så mest på Harald Eia.

Men… da Obama kom, det var stort.  Vi stod der andekige og han gikk forbi, fem meter fra meg. Jeg hadde på ingen måte tenkt å si noe. Fotografen vår knipset og det var helt stille bortsett fra klikkingen. Han gikk opp trappen, etter noen trinn og vi så bare ryggen hans. Han var på vei til å forsvinne ut av mitt liv og det gikk opp for meg at så nærmere kommer jeg antagelig aldri noen gang mer til å komme en sittende amerikansk president.

Plutselig, med strenge Secret Service folk på alle kanter,  ropte jeg, jeg har sterk stemme: “Mr President!” og han stoppet, snudde seg og vinket! Jeg vet at han hørte meg, og jeg liker å tro at det var jeg som fikk han til å snu seg.
Se filmen og bedøm det selv her >>

Altså…

Vi tror at noe stort skal eller kan skje, og det gjør det jo også inne i Rådhuset. Utenfor, vel hvem vet. I år hadde jeg tvunget reporterne tidlig opp. Halv elleve utenfor Nobels Fredssenter var avtalen og alle var litt morgengretne. Leif som skulle inn i vestre tårn i Rådshuset hadde glemt å spise frokost og Ole og Anine hadde dårlig tid med kameraet på Barnas Fredsprisfest. Flink som Anine er hadde hun sikret seg intervju med alle barns store heltinne Celine fra MGP Jr, men det skulle skje etter at arrangementet var over. Og Erik og jeg trengte kameraet til den røde løperen.

Så mens andre fotografer løp ut fra Fredssenteret for å fotfølge Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkul Karman og Kronprinsesse Mette-Marit da de forlot bygningen, stod Erik utenfor og så dem komme, men uten kamara. Jeg var på vei ut sidedøra for å fortelle Erik at kameraet var forsinket og holdt nesten på å kræsje med en fredsprisvinner og ble dyttet vekk av en sikkerhetsvakt.  (Under Ski-VM ble jeg nesten lagt i bakken en gang da jeg holdt på å løpe på den kongelige familien, jeg så dem ikke. En politmann tok tak i meg og dyttet meg inntil en vegg og holdt meg fast til de hadde passert.) Livet som reporter kan faktisk være farlig. Erik så en fotograf nedlasset av utstyr som kom løpende ut fra Fredssentere falle og en annen som falt mot en politmann og ble fangent opp  i armene hans. Det var glatt den dagen og disse to var ikke vinterskodd.

Da vi endelig fikk kamerat tok vi turen opp til løperen. Vi kom sent. Jeg hadde tenkt å være stuntreporter, vi skulle filme og jeg hadde stor mikrofon jeg ville bruke til å stoppe alle jeg kunne med. Men vi kom ikke i nærheten av sperringen. Jeg prøvde en periode å gjemme meg bak en stolpe rett ved døren for å liksom snike meg frem og deretter kaste meg over byttet. Denne idéen ble imidlertid ikke godt mottatt av vaktene siden det var utenfor det avmerkede presseområdet. Vi stod og stod men var ikke en gang i nærheten av å få snakket med noen. Erik fikk så vidt filmet litt gjester, men det ble mye rygger.

Det hele var svært mislykket! Vi bestemte oss derfor for å forsette filmingen om kvelden utenfor Grand Hotel. Denne gangen med Ole som fotograf. Forsatt med meg som stuntrporter. Denne gangen stilte vi opp halv seks, i meget god tid! Lyset var dårlig så det var vanskelig å filme, men litt flaks hadde vi, for Ellen Johnson Sirleaf kom. Hun steg ut av bilen og tok seg tid til å hilse på publikum, desverre ganske langt unna oss. Jeg grep mikrofonen og kommenterte i vei.

Etterpå sa Ole

- Du har ødelagt opptaket med å snakke oppå alt sammen.

Og så var det det hele, vi så ikke flere gjester som vi visste hvem var. Det var mange som gikk inn. De andre fotografene var også i villrede. Jeg så en kar bli intervjuet av TV2 som jeg følte at jeg burde kjent igjen, men siden jeg ikke gjorde det lot jeg være å snakke med han. Det hadde blitt for pinlig. Hørte et VG-team spørre sin ledere om de var interesserte i noen av dem som gikk inn på Grand. Jeg kunne ikke høre hva som ble svart i den andre enden, men det virket ikke sånn.

Fakkeltoget nærmet seg og det skulle Ole bare ta stillbilder av, så vi trakk oss utenfor sperringene på oversiden av hotellet for å få toget rett forfra i Karl Johans gate. Det ble heldigvis vellykket. Etterpå mente vi at vi ved å stå å henge over gjerdet ville kunne få supre bilder av kongefamilien på vei inn til banketten. Vi stirret opp mot slottet og så sidegatene bli sperret og kunne se kortesjen med blålys hele veien. Denne gangen var det nesten bare oss, kun noen få andre fotografer som stod så godt plassert. Endelig tenkte vi! Trodde vi for plutselig svingte bilene til høyre i gaten nedenfor Grand Hotel.

-Å nei de tar sideinngangen!

Det var derfor det var så lite presse der, helt sikkert. Og selvfølgelig hadde de fleste av bankettgjestene gjort det samme mens vi stod utenfor hovedinngangen og blomstre. Vi prøvde å komme oss til sideinngangen, men vi var på feil side av sperringen og da vi endelig kom frem var det bare noen politmotorsykler og noen blanke svarte biler å se.

Det var i sannhet en dag i paradis.

Og her er den, den mislykkede reportasjen vi snekret sammen etter å ha prøvd i åtte timer: (et eller annet sted må jeg jo publisere den)